Aldri slutt å tro på drømmene dine<3

Hva er det som gjør at vi ikke våger å følge drømmene våre, hva er det som gjør at vi holder tilbake og blir værende på en scene hvor spotlighten har slukket og teppet gått ned, hva er det som gjør at vi reiser med tro-systemer og sannheter som, for lengst, har utspilt sin rolle, hva er det som gjør at vi vegrer oss for forandring, hva er det som gjør at vi ikke våger å gi slipp?

Frykten for å miste dette grepet, tryggheten som ligger i det vi kan kontrollere, i det forutsigbare, er kanskje egentlig et tegn på utrygghet? For hvilket behov er det vi tilfredsstiller når vi ikke våger å utfordre livet, når vi ikke våger oss utenfor komfortsonen for å avdekke nye deler av vårt egentlige potensial?

Vi bærer en lengsel etter å gi slipp, etter å følge hjertet og de drømmene vi har skapt, men i stedet for å følge den stien som hjertet viser oss, velger vi heller å bli værende der vi er, bevege oss langs den veien som er velkjent. Så blir våre drømmer til illusjoner og slik bekrefter vi, for oss selv, at vi aldri kan få det vi ønsker oss, at det vi egentlig ønsker oss, bare er en luftspeiling som aldri kan bli virkelighet.

Dette gjelder slett ikke for oss alle, men så mange av de jeg møter, opplever å sitte i et fengsel de selv har skapt. De har blitt så vant til å være innesperret at de ikke engang ser at døren er åpen, at den aldri har vært lukket, at frihetsfrarøvelsen også var en illusjon. Vi trenger ikke ta så store steg for å løsne grepet i frykten, vi kan gjøre det gjennom små endringer i vår egen hverdag for å ta små lufteturer utenfor murene. Vi kan ta et oppgjør med rutiner og etablerte sannheter, og stadig spørre oss selv; "Hva er intensjonen bak denne handlingen, bak denne følelsen, hva oppnår jeg gjennom dette"?

De aller fleste av oss, er klar over at vi har en bevissthet som strekker seg langt utenfor sinnets begrensninger, og mange gjør en stor innsats for å stilne fornuften og åpne for visheten vi bærer i oss, visdommen vi har valgt å glemme for å klare et liv i dvale.

Når vi våger å huske, vil vi automatisk vokse og ekspandere, når vi våger å heie på oss selv og applaudere våre små forsøk på frigjøring, vil vi stadig bli sterkere og renere i vårt uttrykk, det i oss som skaper våre inntrykk.

Så tror vi at visdom og lykke er forbeholdt de få, men det er ikke sant, for i hver og en av oss ligger alt vi trenger for å leve ut vår menneskerett, retten til å være lykkelig i vår tilstedeværelse i livet.

Forskjellen på de som lykkes og de som mislykkes, ligger i hva de velger å tro.

I dag sender jeg et heiarop til dere som strever og takknemlighet til dere som prøver, det er vi som skaper den nye tiden og det er godt at vi er mange som holder liv i troen på oss selv og hverandre!